At hver ny film fra regissør Jafar Panahi er et mirakel, kan knapt kalles en overdrivelse. At det iranske regimet ga ham både yrkes- og utreiseforbud i 2010, har ikke stoppet ham fra å levere stadig nye filmer som på hver sin måte tar tempen på det kontemporære Iran.
«Ingen bjørner» fikk sågar sin verdenspremiere på filmfestivalen i Venezia i fjor høst, mens Panahi ennå sonet en tvilsom fengselsstraff for sine kritiske ytringer.
Denne filmen fortsetter hans utrettelige samfunnskritikk, kløktig innbakt i en historie der smarte metagrep er med på å gi gode beskrivelser av det iranske samfunnets utfordringer.
Filmens kraft er åpenbar, for budskapet i «Ingen bjørner» kommuniseres forsiktig, men krystallklart. Tittelens bjørner er skremsler ment for å holde befolkningen i sjakk, men Jafar Panahi er ikke redd dem.
Fjernstyrer innspilling av ny film
Regissøren bruker seg selv som figur i filmen, akkurat som han gjorde i «Taxi Teheran» (2015) og «3 kvinner» (2019). Han har leid et rom hos Ghanbar (Vahid Mobasheri) i en liten landsby nær grensa til Tyrkia, der han oppholder seg inkognito og tiltales som «herr ingeniør» av lokalbefolkningen.
Derfra forsøker han å fjernstyre innspillingen av sin nye film via en laptop på et vaklende internett. Den skal fortelle historien om kjæresteparet Bakhtiar (Bakhtiar Panjeei) og Zara (Mina Kavani), som forsøker å skaffe seg stjålne pass for å komme seg vekk fra Iran.